Halvparten av tankene mine, har allerede gått i oppløsning, og jeg kan ikke unngå å tenke på alle katastrofene vi akkurat unngår. Vi beveger oss sakte mot nye istider, men ingen dager er like. Jeg lever i troen på at jeg er pessimist inderst inne, men øver meg på være glad i livet. Uansett hvor du er på kloden er det alltid noen som ikke sover. Lyset når oss ennå, bruker ennå åtte minutt på å oppdage oss.
Jeg bor et hvitt hus på Nøstet i Bergen, men er Jærbu i hjertet. Her bor jeg sammen med min mann Aleksander og hans datamaskiner. Mastergradstudent i naturgeografi, med steinsamling på peishyllen. Har en forkjærlighet for syltetøy, og liker fotografering, oppussing, matlaging og strikking.
Jeg klarer aldri bestemme meg for hvilken årstid er min favoritt, og i perioder med overskyet vær glemmer jeg noen ganger at fargen på himmelen faktisk er blå og ikke hvit. Jeg ønsker det var flere A-mennesker i verden selv om noen dager klarer jeg ikke stå opp før jeg har slumret i tre kvarter.
Jeg venter…
..på oppgavene som skal skrive seg ferdige, på posten, på en fridag, på solen som skal komme frem igjen, på hjemlengselen til andre steder skal forsvinne, på snø, på jesusbarnet, på at søvnen skal komme å hente meg om kveldene, på pause, på mørket skal komme snikende inn på lesesalen før jeg går hjem, på sensuren som skal falle, på at tiden skal gå og jeg skal få juleferie.
Jeg venter også – kommer hjem fra Nordsjøen på mandag etter 20 dager i havet
Me vente og, på julegjestene! Glede meg t jul! Flotte adventstake, foressten:-)