(luftballong)

se jorden fra luften
gripe etter luft, solstøv
lukke øyne
og løfte meg vekk
latter

alle vet det nå
hvorfor jeg smiler
og alt føles ut som om det skal gå i oppløsning
jeg liker å tenke på at tyngdekraften har tilbakevirkende effekt, men alt faller

fra hverandre
og over hverandre og
tilslutt forsvinner vi

sånn
hjerteslagene mine banker
hopper, prikker som blindeskrift
i dette famlende mørke strekker hvert
nakkehår seg mot en berøring

Tags: dikt

verdensrom

I det verden våkner om morgenen igjen, i det gatelysene skrur seg selv av, på nøyaktig innstilte tidspunkt, teller de seg hele tiden ned igjen, tilbake til utgangspunktet.

I dette øyeblikket forlater de sorte hullene meg, og slutter å opphøre. Regnet faller oppover, asfalten er tørr. I det du lar deg holdes opp mot lyset, det hvite og gjennomskinnelige vinterlyset. Solen har kommet tilbake for første gang, og det føles som om alt kan knuse, gå i stykker. Falle sammen, og vi mister oss selv litt. Vinden vasker ansiktene våre rene, blåser bort løse og tilfeldig utrevne ord fra samtaler, setter dem sammen i nye kombinasjoner vi senere aldri hører. Og nå snakker menneskene bare på innoverpust, tulleringer til hverandre, bare for å høre hverdagslige fraser, monologe tankerekker fra mennesker de tenker på, i akkurat et bestemt øyeblikk, før verden kanskje blåser videre uten dem.

I dag morges våknet jeg til fornemmelsen av noe annet. Til myke laken og utydelige hendelser fra virkelighetsnære drømmer om deg. Jorden er ennå rund, bruker ennå tre hundre og seksti fem dager på rundreise. Lyset når oss ennå, bruker ennå åtte minutt på å oppdage oss, selv om stjernene sluttet å opphøre tusenvis av år siden, selv over store avstander finner vi frem, tilbake til utgangspunktet.

Synes det er fint å skrive litt igjen. Og høre på glemt filmmusikk. Eg er glad. Det er mye som er fint for tiden.

Tags: dikt

fragmenter

Halvparten av tankene mine, har allerede gått i oppløsning, jeg ler på bussen, husker bare bruddstykker av samtalen vår. Men,

så lenge vi likevel blir litt svimle av hverandre, så lenge ting skjer når du minst venter det. Så lenge vi venter, venter, venter hele tiden på istiden, på at havet skal fortsette å stige. På frihelgene og syttende mai. Mens vi smuler brødsmuler på fat. Pakker inn tilfeldige gjenstander, tilfeldige og oppløste ufullstendige setninger; inn i gråpapir.

Men ingen av dagene er like. Noen er langtrukne, oppløste linjer i en sammenhengende tekst, der håndskriften din blir til kantete streker, strukket lange. Andre dager er fylte av minutter som lover noe mer enn de kan holde. Som drar denne følelsen igjennom kroppene våre som brennmaneter, som løser seg opp i kantene, som baklengsspråk og brekker stadig opp i mindre og mindre biter. Til alt det nye forsvinner og vi holder hendene opp mot lyset, vi holder konturene av samtalene våre opp. Og det lyser igjennom på en sånn måte at huden blir gjennomskinnelig hvit og hendene kalde av frost.

Egentlig veldig lenge siden jeg har klart å skrive noe skikkelig. Synes jeg fikk det litt til nå. Og det var litt herlig. Har lest en del i Adressebøkene av Nils-Øyvind Haagensen, og kanskje litt inspirert? Jeg vet ikke.

Tags: dikt

det er mørkt om kvelden

æsj. æsj. eg skulle ynskja at eg hadde noko interssant å skriva om. Som for eksempel at eg hadde klart å teikna den perfekte strek. Eller at det går bra tilslutt. I stedet må eg berre komma med nokon totalt uinteressante opplysningar. Eg fekk ein kjempedårleg nynorsk stil tilbake, eg var heilt dårleg av å sjå alle dei raude strekane. Kakteren er ikkje den verste eg har fått, men det er surt å få det i norsk uansett. Spesielt når læraren har stått å kritisert kor dårleg heile klassen gjorde det.

Bildet er forresten tatt nede med busstoppet, ikkje så langt frå huset mitt. For dei så ikkje kjenne seg igjen, eller kanskje du gjer det alikavel. For spesielt interesserte så vant eg månedens mineral. Littegrann stolt.

Tags: dikt, tanker

best før: sjå dato

framleis peikar ryggsøyla mi
famlande i alle retningar
eg kjenner det her
på innsida
av dei kvite blodlege meda

berre i drøyme
kyssar eg,
fingrar eg,
knapper eg opp
den bleike huda

heilt inn til nyrene,
til dei er raude av blod
til dei syns alt for godt

og eg
amputerer av meg
tankane av at noko anna

allereie gått ut på dato
finns ikkje lengre
her

her er det mykje mogleg at det er nynorsk feil. rett meg om eg ikkje tar feil.

Tags: dikt

bakkekontakt

vi har hyggelige samtaler
mot tyngdekraften
lårene
håret
nakken og nyrene

sjokoladebiter og planer
entusiastiske
planer

for nå,
der alt det hvite i meg er

kommer vinteren fra
havet
ikke i dette livet
men i drømmer
om røykpust
regnpust

frost og
bakkekontakt

Tags: dikt

hvem lukker øynene nå?

hånden din mot ryggraden, i det du omfavner meg
og verden snakker mitt språk

mørket som kommer er
fylt med lukten av

mellomrommene mellom oss
mellom ordene vi aldri sier og
de tause håndflater

jeg får ikke
puste

i dette
som forandrer seg
hele tiden

klokkene vil ikke stanse
tiden vil ikke
slutte

Tags: dikt

du

sender meg
tvetydelige
morsesignaler
jeg

klarer ikke
tolke

Tags: dikt

tid

men jeg klarer ikke her nå
forholde meg til øyeblikkene
som faller mellom

stillheten

Dette,
når jeg ikke

dette
første ordet jeg ikke tenkte
mister ordene gradvis sin betydning

langsomt hastig
mister vi hverandre
når jeg ikke våkner, men drar hjem
Mørketida har begynt
uten meg, jeg skriver ennå
august
skriver ennå punkt
um
komma,
skriver

oss

Tags: dikt

jeg har visket meg selv ut for mange ganger

fingrene mine må spille over
emaljehvite og svartsjuke
tangenter
for å kunne være her

I det vi står i døråpningen og

mørket farger deg kald
du har ingen jakke på

Snakker vi om ingenting og alt
med hverdagslige tilfeldigheter
smilende ansikter

for ensomhet er
kanskje det verste som finnes
togsporene våre passerte
vi traff hverandre akkurat
ikke

Tags: dikt