Halvparten av tankene mine, har allerede gått i oppløsning, og jeg kan ikke unngå å tenke på alle katastrofene vi akkurat unngår. Vi beveger oss sakte mot nye istider, men ingen dager er like. Jeg lever i troen på at jeg er pessimist inderst inne, men øver meg på være glad i livet. Uansett hvor du er på kloden er det alltid noen som ikke sover. Lyset når oss ennå, bruker ennå åtte minutt på å oppdage oss.
Jeg bor et hvitt hus på Nøstet i Bergen, men er Jærbu i hjertet. Her bor jeg sammen med min mann Aleksander og hans datamaskiner. Mastergradstudent i naturgeografi, med steinsamling på peishyllen. Har en forkjærlighet for syltetøy, og liker fotografering, oppussing, matlaging og strikking.
Jeg klarer aldri bestemme meg for hvilken årstid er min favoritt, og i perioder med overskyet vær glemmer jeg noen ganger at fargen på himmelen faktisk er blå og ikke hvit. Jeg ønsker det var flere A-mennesker i verden selv om noen dager klarer jeg ikke stå opp før jeg har slumret i tre kvarter.
Utsikt fra Løvstakken.
Foto: Aleksander.
Den tingen jeg kommer til å savne mest med Bergen er byfjellene. Dette til tross for at jeg nesten har vært mer på dem de to siste månedene enn alle fem årene tilsammen. Det har vært deilig vær i Bergen!
Men: jeg har ennå tilgode å ha gått Lyderhorn, Damsgårdsfjellet, Rundemanen, Sandviksfjellet og Vidden. Jeg tror neppe jeg klarer alle før jeg flytter.
Høst er den fineste tiden å være i felt, forutsett oppholdsvær. Huggormene har gått i hi (men ikke froskene. Jeg vet ikke hvem som ble mest skremt av mitt overraskende hyl -jeg eller frosken?). Det er mindre ferie-hyttefolk også, noe som betyr at det er lettere å forbli usett. Jeg føler meg nemlig nesten litt mistenksom kriminell av typen begrave-et-lik når jeg trasker rundt med en svær spade.
Hva er det med at jeg alltid kler for mye på meg?
Støvler er standard.
Hvorfor har jeg alltid malingsflekker på klærne, jord under neglene og blåmerker på leggene?
I sommer undret jeg meg over hvorfor jeg ikke kunne være som pynte-jentene (litt sånn som rosa-bloggerne). Jenter med pene grasiøse bevegelser som ikke mister gaffler på tærne. Som ikke har floker i håret (for ikke å snakke om å ha et hår som det er mulig å temme), som aldri svetter på treningsstudio.
De gamle støvlene ble tilslutt byttet ut.
Men så kom jeg på at jeg maler og pusser og sager, er ute i skogen og plukker bær til syltetøy. Og som det ikke er nok går jeg i tillegg på et studium hvor man gjør feltarbeid. Med andre ord: ut i skogen og gave. Eller å brøyte seg frem i einerkratt (som noen ganger er så tett at jeg vet ikke helt om jeg svømmer eller går). Ikke rart gifteringen er blitt så oppskrapete. Må jeg ofre min kreative skapertrang for å bli en jente-jente, så kan det bare være. Livet er for kort til å være overfladisk. Har jeg valget vil jeg heller være modig. Sånn som i dag: å tisse like ved en hoggorm (som jeg ikke så før etterpå)(Flaks jeg ikke ble bitt i rumpa!).
I aksjon: en typisk dag i felt.
Jeg ble litt glad når jeg klarte å karre meg opp på morenen.
Dette er nok det nærmeste jeg kommer Girlpower .
Tilbake etter 11 dagers rundreise med bil i Norge: geografer og geologer på tur. Jeg har sett elgbæsj, en 50-års flom, innsjøsedimenter, østlendinger, masse folk som graver (jeg tror aldri jeg tidligere har tatt så mange bilder av folk som graver), masse regn, masse mygg, innsiden av en gruve, lærdalstunnellen, landformer i søkk og kav, for ikke å glemme: løsmasser med stor L.
Kannesteinen, Vågsøy (som var overraskende liten).
Kråkenes.
Geologene fant en spennende Eklogitt som de gikk løs på (jeg også vil ha en geologi-hammer).
Kjemisk forvitring på Kråkenes.
Der ingen skulle tru at nokon kunne bu..
Refviksanden.
Utprøving av russer-bor for å hente opp sedimenter.
Russer-kjerne, sedimenter fra siste istid.
Loen, Nordfjord.
Kjenndalsbreen; Jostedalsbreen.
Vi reiste videre innover i landet.
Til Heidal, med skog, mygg og flom.
Bortsett fra høy vannstand i diverse elver og et par oversvømmede campingplasser, så vi ikke spesielt mye til flommen.
Høy vannføring i Sjoa.
Ødeleggelse av flommen: erosjon.
Jeg så masse elgbæsj i felt. Men ingen elg.
Myggstikk: 90 i ansiktet. 50+ på hendene.
En hoven hånd: det klør kan man trygt si! (De er heldigvis på retur nå).
Kartlegging og feltarbeid.
Graving i sedimenter.
Hele skogen var lysegrønn.
Folldal, med Rondane i bakgrunnen.
Vi fant stadig nye sandtak å grave i.
Varvede innsjø-sedimenter.
Enda mer graving, denne gangen om kapp.
Og sist men ikke minst: det berømmelige sandtakløpet på Dombås. Meg helt til høyre (med røde sokker). Foto: Thea T. Eeg (også neste bilde).
Siden jeg var eneste deltager i kvinneklassen, vant jeg! Riktignok med walk-over, og var sist opp fordi jeg måtte løpe sammen med manneklassen.
Nå er jeg hjemme i Bergen, med en litt større steinsamling, et par ødelagte støvler og en veldig skitten regnbukse. Om drøyt en uke er det sommerferie!
Hva er verst? 90 myggstikk i fjeset (hovedsaklig lokalisert til pannen, slik det ser ut som jeg har et stort kviseutbrudd) eller en 50-årsflom? Kartlegging er farlig.
Bildet taler faktisk ikke til sin rett: de er litt rødere og vondere i virkeligheten.
Elva Sjoa, Våga kommune.
Jeg har brukt føttene mye dette semesteret, og fått sett mer enn kun innsiden av en lesesal (fint å være ute med god samvittighet i eksamenstider). I det siste har jeg sett:
Morgensol i felt.
En ubåt! Håkonsvern er bare en kort svømmetur unna (en tur jeg aldri kommer til å begi meg utpå)
Fine vanndråper etter nattens regnskyll (i noen sin hage, hysj).
Til tross for interessante observasjoner, blir jeg ikke helt klok. Det er visse problemstillinger jeg grubler over. Som for eksempel:
Kunne jeg bodd her? Jeg ville i det miste likt å hatt et feriehus her (men helst med sjøen og ikke inn i tykkeste skogen sammen med hoggormen og froskene).
Hva er dette?
Jeg mener ikke blåskjellet. Det var masse av dem nede i fjæra, sugd fast på steiner. Rødfargen ble litt rar på kamera (det gamle speilrefleks-kamera er omgjort til feltkamera), organismen (?) er mer julerød.
Hva befinner seg bak, under og mellom trærne?
I hvilken glipe skal jeg putte kortet?
Er det på tide med nye støvler? (legg også merke til hullet i venstre sko)
Å være ute er fint, særlig når det er sol. Men jeg har også blitt bedre til å sette pris på gleder jeg vanligvis tar for gitt, slik som infrastruktur (hurra for asfalt).
Fra øverst til venstre: Konglomerat, striper i stein på Mælands Grønahei, vulkansk svart sandstrand på Island, glasifluvial avsetning i Eidfjord, stripete rullestein på Sele, søylebasalt på Island , en stein fra stranden, fra demningen til Sysendammen i Eidfjord og en sedimentær sebra (som ikke er det faktiske navnet på steinen, desverre).
Det er 3 år siden jeg var i Eidfjord sist. Nå vil jeg ut, ut å bryne geofantasien til bachelor-studenter og se på landformer, sand, stein og grus. Naturgeografi i et nøtteskall.
28.mars 2010: Jeg kalte det vår fordi wikipedia fortalte meg så.
28.mars 2010: Jeg har ennå ikke turt å pakke vekk vinterjakken.
Men se hva jeg har funnet ute:
Krokus, Hestehov og Gåsunger (nok et ord jeg akkurat fant ut hva er på engelsk)!
Våren er i annmarsj!
I forrige uke fikk jeg noen nye venner.
De var nyskjerrige, men holdt først litt avstand. Jeg tror de var litt sjenerte.
Etter å ha forfulgt meg en stund ble de veldig nyskjerrige (et lite kje hoppet faktisk opp med frembeina opp på baksiden av låret mitt, slik som hunder har en tendens til å gjøre). Dette individet her var ekstra innpåsliten.
Han (eller hun?) ville til og med smake på meg. Bør jeg ta det som et hint: er det på tide å gå til frisøren, når geiter begynner å spise av håret ditt?
Når han begynte å sikle på (les: etter) jakken min (ja, det er lett å bli misunnelig på min fine nye UNIS-jakke), måtte jeg si stopp. Men vi ble heldigvis venner tilslutt.
Siste kveld i Longyearbyen fikk jeg endelig sett skikkelig nordlys; tiltross for at vi egentlig er for langt nord. Det danser faktisk over himmelen, og mengden av vakum over hodet mitt slår litt pusten ut av meg.
Kameraet klarte til og med fange opp litt lilla (Jeg har ikke stativ ennå, så det var det beste jeg klarte uten. Jeg har ikke så stødige hender).
Det jeg tror er Ursa minor; Lillebjørn, kan ses like over fjellet.
No comments, yet